Året på Toneheim Folkehøgskole har virkelig vært en opplevelse for livet!
Som en vanlig ungdom på 19 år, var jeg usikker på mange områder i livet. Helt siden jeg startet på musikklinjen på Rud videregående skole, hadde jeg hørt mye fint om Toneheim fra ulike venner og lærere. Plutselig gikk jeg i tredjeklasse og jeg sto ovenfor ett viktig valg. Hva skulle jeg gjøre neste år? Skulle jeg studere? Hva i så fall? Hadde jeg fortsatt lyst til å studere musikk? Eller ville jeg noe annet?
Jeg innså fort at jeg ikke orket å begynne å studere med en gang. 13 års skolegang hadde vært tøft, og jeg trengte en pause fra pugging, stress og livet jeg kom fra.
Men om jeg ikke skulle studere neste år, hva skulle jeg gjøre da?
Til tross for usikkerheten om jeg skulle studere musikk eller ikke, visste jeg at musikk gjorde med mer lykkelig enn noe annet. Det var da jeg tenkte at Toneheim folkehøyskole kunne være ett alternativ for det neste året. Lite visste jeg at dette skulle være det beste valget jeg hadde tatt i mitt liv.
Slik ble året for Helene
Dagen hadde kommet og jeg satt i bilen på vei opp til Hamar med ett stort flyttelass. Jeg var både spent og nervøs. Jeg skulle tross alt møte over 100 nye mennesker som jeg skulle leve med i flere måneder. Kom jeg til å få noen nye venner? Kom jeg til å trives på hytta mi? Kom jeg til å bli likt? Dette var bare noen av de få tankene jeg hadde surrende i hodet mitt på vei opp til skolen. Jeg hadde selvfølgelig noen forventinger til hvordan det kom til å bli både med skole og venner, men absolutt ingenting kan måles med hvordan utkommet ble.
Folkehøyskole var en helt annen hverdag en det jeg var vant med fra før. Vi bodde i internater og levde oppå hverandre døgnet rundt i ca 10 måneder. Til tider kunne det være ganske vanskelig og mye kaos, men det løste seg alltid og vi vokste alle av det. Ut av det fikk jeg også verdens beste og fineste familie. Mange sene kvelder med musikk, prat, mat og kos. Jeg hadde aldri lyst til å legge meg ett sekund, det skal være sikkert å visst.
Mye musikk var det også fra morgen til kveld. Det var aldri stille. På dagene hørte man som regel en trompet tute høyt på øvingsrommet, og sent på kveldene kunne man ofte høre lyden av en eller flere blokkfløyter. Stor musikkglede var det uansett. Det var mangeensembler å være med i, og skolekoret var noe av det beste. Jeg fikk gåsehud opp til flere ganger, og av og til kom det en tåre i øyekroken. Lærerne ga så utrolig mye inspirasjon og motivasjon. I løpet av skoleåret hadde vi flere konserter og var til og med på turne rundt om i landet. I tillegg skulle vi blant annet på tur til Budapest, men sånn ble det dessverre ikke.
Året ble brått avsluttet da coronaviruset begynte å herje i Norge og vi ble sendt hjem. Da nyhetene kom den 7. April om at vi ikke fikk komme tilbake til Toneheim ble mange hjerter knust, inkludert mitt eget. En slik kjærlighetssorg har jeg aldri følt på før. Som jeg sa til mine medelever: « Det gjør vondere enn å slå opp med kjæresten, det gjør vondere enn å miste noen.» Det virker kanskje litt dramatisk å si, men gå ett år på folkehøyskole så får vi se om du kanskje forstår hva jeg mener. Jeg fikk ikke dra tilbake til familien min, og det var mange jeg Ikke fikk sagt farvel til. Vi fikk heller aldri hatt den avslutningen som vi skulle ha. Men noe positivt kom faktisk ut av det. Både lærere og elever fikk ett helt nytt samhold og på en rar måte så tror jeg dette gjorde at mange fikk ett sterkere og tykkere bånd. Vi var jo tross alt alle i samme båt. Alle var der for hverandre, og det er vi fortsatt den dag i dag. Selv om året på skolen er over så er ikke dette slutten på livet. Vi møtes igjen, og jeg gleder meg ekstremt mye, spesielt til reunion om ett år.
Året på Toneheim Folkehøyskole har virkelig vært en opplevelse for livet. Jeg er evig takknemlig for alt jeg fikk oppleve og lære både musikalsk og personlig sett. Jeg kom dit som en naiv, usikker jente og ut som en voksen dame. Jeg råder alle til å søke seg ett år på folkehøyskole uansett om du vet hva du vil videre eller ikke. Man får utrolig mye ut av det, det gjorde ihvertfall jeg. Nå ser jeg frem til å studere til å barnehagelærer og jeg vil alltid ha musikk som en kjær og nær hobby i all fremtid.
