Til deg som er usikker, umotivert, sliten, forvirret, alene, eller skråsikker på hva du vil:
Når jeg fikk spørsmål om å skrive “en kort tekst om min erfaring og opplevelse fra Toneheim” fikk jeg blandede følelser. Hva er en kort tekst? Hvordan kan jeg på en oversiktlig måte trekke frem mine erfaringer fra Toneheim? Kan man egentlig skrive en kort tekst om opplevelser fra Toneheim? Det er litt av noen refleksjoner som skal gjøres. Men det er egentlig helt greit, fordi det vet jeg at jeg har blitt godt forberedt på.
Det var en kald høstnatt i Nord-Norge der jeg satt med nøyaktig fem store, uferdige stykker for klaver. Som skippertaksmenneske var søknadsfristen til høyere musikkutdanning bare et kraftig spytt unna. Videregående hadde selvfølgelig førsteprioritet, og vitnemålet etter tretten år i skolen var rett rundt hjørnet. Eller svingen. Nei, faktisk føltes selv vitnemålet milevis unna. Man skulle tro at jeg som er fra nord er vant til at alt er milevis unna, men akkurat denne gangen ble avstandene for store.
Så da satt jeg der. Uten selvtillit eller motivasjon. Jeg trodde nemlig jeg måtte ha livet etter videregående ferdig planlagt, men å søke høyere musikkutdanning var rett og slett ikke realistisk. Helt plutselig kom en solstrålende løpende inn i min lille landsby for å forkynne sitt glade budskap.
Det var selvfølgelig en Toneheimer.
Som ikke klappet igjen.
Om Toneheim.
Siden jeg åpenbart ikke hadde livet ferdig planlagt, var det intet annet å gjøre enn å søke folkehøgskole. Toneheim Folkehøgskole.
Der ble jeg møtt av mange nye ansikter jeg aldri hadde sett før. Noen skulle jeg bo med. Spille med. Spise med. Samarbeide med. Diskutere med. Og noen skulle vise seg å bli en av mine nærmeste venner. Det er nå to år siden jeg møtte disse menneskene. Vi snakker fortsatt.
Jeg tenkte på Toneheim som et friår før jeg kom dit, men med så mange verdifulle muligheter rundt meg ble det umulig å si nei. Å bli møtt med et smilende ansikt som spør om man vil være med på prosjekter var uvurderlig. De som spurte visste fra starten av at dette kunne nettopp jeg klare, og prosjekter fantes det for alle.
Det har gått opp for meg i ettertid at alle som jobbet der ikke bare støttet meg med sin enorme faglige kompetanse. De er alle en del av et støttenettverk som omfavner enhver fra alle kanter. Har du glemt nøkkelen din låser de opp. Har du et spørsmål om livet svarer de etter beste evne. Men så er det en ting som skiller seg ut. Fordi har du mistet trua på dæ sjæl, ja så har de jammen meg dekket den biten også. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang spurte spesifikt om de kunne løfte de tunge tingene jeg bærte på. De bare gjorde det, på et vis. Det mest spesielle med Toneheim, må være at de ser deg som det verdifulle, kunnskapsrike mennesket du er. Du blir satt krav til, men aldri mer enn du makter. De skaper mestring, selv i en usikker og umotivert voksen. Ja, for å vokse, det gjorde jeg.
Siste dag på Toneheim var fin og vemodig. En verdig avslutning på syv lange måneder med et helt liv av nye erfaringer og opplevelser. Jeg var nervøs for det som skulle komme videre, men omtrent uten grunn. Så godt forberedt som jeg ble både musikalsk og personlig gjorde at jeg i dag er nesten halvveis i en bachelor. For ja, det kom faktisk en tid etter folkehøgskole også. Forstå det den som kan.
Takk til alle som var tilstede i en av de viktigste årene i mitt liv. Dere har formet framtiden min på måter jeg aldri ville hatt begrep for når jeg ser tilbake på hvor jeg var.
Og til deg som er usikker, umotivert, sliten, forvirret, alene, eller skråsikker på hva du vil: Søk Toneheim når du får sjansen. Det er et år du ALDRI glemmer.